Fitfocuse’s påvirkningskraft!

For en påvirkningskraft og innflytelse Fitfocuse har hatt på meg!

Jeg oppdaget smoothiebowl på Desiree Andersen’s blogg i juni 2016. Siden den gang har den vært en sikker vinner i kostholdet mitt. Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg ikke en eneste gang har kastet opp etter å ha inntatt dette til frokost eller lunsj. Jeg tror det har en sammenheng med at jeg gjennom innleggene på bloggen hennes har fått en bedre forståelse for sammensetningen av næringsstoffer i et fullverdig måltid. Med denne kunnskapen har jeg klart å sette sammen et måltid med utgangspunkt i smoothie guiden, men med noen egne variasjoner. Dette er et måltid jeg kan spise uten å føle at jeg har behov for å kvitte meg med det etterpå- og det i seg selv er en stor seier!

Til daglig bruker jeg obh nordica sin smoothie twister med to flasker. Jeg har slitt ut en, og er på min andre nå. Den har fin størrelse og er praktisk, i tillegg til at den forenkler planleggingen av frokost/lunsj for dagen etterpå.

https://www.obhnordica.no/produkter/kjokken-produkter/blendere-stavmiksere/blender-smoothie-twister-black

På kvelden fyller jeg beholderen med tre puter frossen spinat, frossen bærblanding, banan og en slump eple cider eddik. Jeg setter den så i kjøleskapet, og tar den ut om morgenen, fortsatt kald og litt frossen, men enklere å blende. Tilsetter så kesam/yoghurt naturell/gresk yoghurt/kvarg og litt fett. Som f.eks: kokosmelk, avokado eller kokosfett. Varierer også med mer grønnsaker dersom jeg har det, raspet gulrot eller brokkolibuketter. Dersom jeg trenger mer søtt i, så blander jeg i litt fun light saft. Topper smoothien med nøtter, frø og/eller frukt.

Jeg spiser den med skje, da dette gjør at jeg i større grad føler at jeg har spist. Av en eller annen grunn føler jeg ikke det samme når jeg har drukket den rett fra flaska. Ofte tas smoothien med på skolen, der har jeg litt frø og nøtter i skapet mitt til topping.

Jeg anbefaler deg å ta en titt innom bloggen til Desiree. Der finnes mye inspirasjon, gode treningstips og mange oppskrifter. Hun gir meg håp og motivasjon i hverdagen. Håp om at det er mulig for meg også, og motivasjon til å ikke gi opp. Til tross for at jeg ofte føler meg mislykket, og troen på at jeg kan bli frisk ikke alltid er like sterk.

Da jeg oppdaget Desiree hadde hun bloggen sin på blogg.no, hun har nå flyttet den over på en annen plattform og der har hun oppdatert smoothie guiden og den kan nå lastes ned som eget hefte her: http://fitfocuse.no/last-gratishefte-smoothie-guide-oppskrifter/

 

Takk til deg Desiree, for at du har påvirket meg i positiv retning. Nå har jeg et godt verktøy i kassen min, på vei mot å bygge meg et liv uten spiseforstyrrelse!

-Stormenliten

Recoverybook

Like før helgen dumpet denne fine boka ned i postkassen min, sammen med en håndskrevet hilsen fra Lise. På den ønsket hun meg lykke til og det stod også at hun heier på meg. Det føles godt å ha fått boka, og det gir meg en ekstra “boost” nå i starten. Tusen hjertelig takk Lise! (Boka har jeg fått til sendt uten kostnad, så: #spons 🙂 )

Planen min var å begynne på mandag. Ikke alt går slik jeg har planlagt, og heller ikke denne gangen. Jeg hadde to lange dager med overspising og oppkast mandag og tirsdag.

Jeg har prøvd å analysere hvorfor dette skjedde, og har kommet frem til at det er tre faktorer som kan ha hatt innvirkning. Den ene er at jeg gikk på vekta på mandags morgen. Jeg føler selv at jeg har vært flink med tanke på fysisk aktivitet de siste ukene, og hadde vel et håp om at det skulle vises på vekta. Det gjorde det ikke. Det kan være mange årsaker til det, men for meg var det en stor nedtur, som jeg ikke klarte å takle på noen annen måte.  Har tidligere skrevet et innlegg om “kampen mot badevekta” som jeg må lese flere ganger selv. Du finner innlegget her: https://stormenliten.wordpress.com/2017/02/09/kampen-mot-badevekta-fysisk-og-psykisk/

Den andre faktoren er at jeg i utgangspunktet ikke liker å gjøre ting halvveis. Jeg er selvutnevnt perfeksjonist, og har store problemer med å starte på prosjekter eller gjøre ting dersom jeg ikke er sikker på at jeg kommer til å klare å gjøre det helt perfekt. I dette tilfellet var det rett og slett å begynne å skrive i boka, den var jo helt ny, og jeg vil jo ikke ødelegge den. For mange vil nok dette virke veldig rart, men for meg er dette en del av hverdagen.

Den tredje faktoren er usikkerheten jeg føler i forhold til å ikke skulle ha spiseforstyrrelsen ved min side lengre. Den har fungert som en livbøye, bestevenn og vært en støtte for meg- på både godt og vondt. Jeg vet ikke hvem jeg er uten spiseforstyrrelsen, og det er mange vanskelig følelser knyttet til dette. Jeg må rett og slett finne ut hvem jeg er…

Så tilbake til boka:

Forsiden sier så mye om denne kampen, og den minner meg på at jeg ikke har noe valg. Jeg må ta en dag av gangen. På en måte føles det også godt, rammene er lagt for meg, og jeg slipper å føle at prosessen er uoverkommelig. Det er nok det som har vært vanskelig for tidligere, jeg har favnet om for mye av gangen. Nå er det “bare” EN dag. Selv om de 24 timene, 1440 minuttene eller alle sekundene i seg selv  mange ganger virker uoverkommelig.

Den inneholder mange sider hvor jeg ser at jeg må utfordre meg selv mer enn jeg har gjort til nå. Det er mange inspirerende quotes, og da jeg leste innledningen i boka, så tenkte jeg med en gang: “wow, det er jo akkurat slik jeg føler det.” Så rart å lese at noen andre tenker det samme som meg. Jeg har i lang tid vært klar over at det er mange mange (dessverre) som sliter med det samme som meg, men jeg har likevel følt meg ganske alene.

Onsdag var min første dag i bedring. Jeg overspiste to ganger, men klarte likevel å la være å kaste det opp igjen. Krysser fingrene for at resten av uka går bedre. 🙂

-Stormenliten

Spiseforstyrrelse- Alt starter i hodet

 

I helga så jeg et klipp  på tv2.no om en av deltakerne på Norske talenter, Malin på 31 år, som danset for å fortelle sin historie om dette temaet. I intervjuet fortalte hun at hun hadde bestemt seg for at hun aldri skulle kaste opp igjen. Dette var begynnelsen på hennes tilfriskningsprosess. 

Jeg har selv tatt dette valget, om og om igjen- og skuffet meg selv like mange ganger. Lysten til å bli frisk har ikke vært like sterk som “lysten” til å fortsette, ei heller har jeg vel egentlig vært sterk nok til å ta kampen. Dette har vært min hverdag i snart 10 år

Det handler mye om vaner for min del, og det har blitt til en vond sirkel som jeg må jobbe meg ut av. De dagene jeg ikke har en plan, eller bruker slumreknappen om morgenen mer aktivt enn ellers, så vil dagene mine som regel inneholde fråtsing, oppkast, fråtsing, oppkast flere ganger, helt til jeg er så sliten at jeg ikke klarer å gjøre noe annet enn å ligge på sofaen. Jeg ser nå at dette er noe jeg bruker som “unnskyldning” for å slippe å ta valg, utsette oppgaver som må eller bør gjøres eller rett og slett bare for å ha en grunn til å synes synd på meg selv.

Unnskyldningen blir dermed: “Jeg har en spiseforstyrrelse, og den har preget dagen min idag, derfor er jeg så sliten og kan ikke gjøre noe annet enn å synes synd på meg selv resten av dagen” 

Jeg kjenner en stor klump vokse i magen når jeg skriver dette, for dette er ikke hverdagskost. Tankene rundt dette har surret i hodet mitt lenge, og jeg er flink til å analysere meg selv, både på godt og vondt. Eierskapet til tankene har jeg imidlertid ikke ville vedkjenne meg tidligere. Det blir annerledes nå som jeg har fått det ned på papiret, og leser det. Det er mine tanker, mine ord, min hverdag og mitt liv. Jeg må ta livet mitt tilbake, jeg må bestemme meg og jobbe aktivt med spiseforstyrrelsen min for å bli frisk.

Da jeg fikk denne sykdommen, så startet det i hodet. Nå må jeg starte på samme sted for å bli frisk; i hodet. Jeg har prøvd samtaleterapi, både hos psykolog og psykomotorisk fysioterapeut. Jeg har hatt en ukes frivillig innleggelse på RSSP, samt flere runder med kartlegging av sykdommen. Mye tid har gått med på planlegging av rutiner, lage lister og lese “bli frisk” bøker. 

Jeg studerer for å bli sykepleier, og er nesten kommet halvveis gjennom studiet. (Hurra, og klapp på skuldra til meg) Det er det eneste faste “holdepunktet” og det eneste jeg føler at jeg lykkes med, og det har jeg bestemt meg for å fullføre. Derfor vil jobbingen min med sykdommen, tanker, følelser, kropps syn og kosthold basere seg på mine egne ressurser fremover, og mulig hjelp fra DPS dersom jeg får en behandler som kan hjelpe meg. Jeg er iallefall villig til å prøve.

Recoverybook er et verktøy som jeg vurderer å prøve, da jeg trenger å prøve noe nytt. Boka anbefales av ROS (rådgivning om spiseforstyrrelser) og jeg har allerede vært i kontakt med Lise (designeren bak boka). Dersom jeg velger å prøve denne, så håper jeg at den kan hjelpe meg både privat og i min fremtidig jobb som sykepleier. Les om den på: https://www.recoverybook.no/

 

Bak min diagnose ligger det så mye, mye mer enn bare et forvrengt kroppssyn. En dag skal jeg fortelle om det…

 

Stormenliten

 

Kampen mot badevekta- fysisk og psykisk!

Den står der under vasken, og roper på meg hver gang jeg kommer inn på badet!

Viljestyrke kreves, for å ikke gi etter. Jeg har valgt å la den stå der, selv om det er en kamp. Hvorfor ikke bare flytte den? Kaste den? Knuse den? Fordi det er en kamp jeg må ta.

Jeg ønsker ikke å leve resten av livet mitt med en firkantet boks på badet, som skal fortelle meg ved hjelp av et tall- hvor mye jeg er verdt.

Min erfaring er at tallet som kommer opp, (som faktisk ikke er en fasit på hvor mye jeg er verdt som menneske) kan ødelegge en hel dag. En dag som i utgangspunktet var ganske fin! Jeg ser det nå i ettertid, og det er jeg veldig takknemlig for! Før gikk jeg ubevisst på vekta og vips så var  resten av dagen var ødelagt.

Det handler for meg om å kunne ta tilbake kontrollen over meg selv og mitt liv. Det spiller egentlig ingen rolle om vekta viser 50 kg eller 100 kg, så lenge problemet ligger i tankene jeg har om meg selv. Først og fremst er det der det må skje en endring. Jeg håper derfor at jeg gjennom å skrive, kan bevisstgjøre meg selv slik at jeg får til en endring.

Jeg går gjennom det jeg skriver her før det publiseres, oftere enn jeg leser gjennom en eksamensbesvarelse før den leveres. Hvorfor? Fordi jeg ikke ønsker å lure noen, aller minst meg selv. Det jeg skriver vil på en eller annen måte ha effekt på meg, god eller dårlig- det er det faktisk jeg selv som  bestemmer.

Har du tanker om det jeg har skrevet, råd eller veiledning til hvordan tematikken i dette innlegget kan mestres på en annen måte? Legg gjerne igjen en kommentar!

Stormenliten

Sammenligner du deg med andre?

La oss si at du leser et blogg innlegg, et intervju eller en artikkel i en avis. Personen som skriver eller blir skrevet om har oppnådd gode prestasjoner, eller bare fremmer sine tanker og meninger om et tema. Hvilke følelser sitter du igjen med etterpå? Klarer du å glede deg på andres vegne, eller ender opp du som meg, med tanker om at denne personen er vellykket, og det er ikke jeg?

Hvordan har du det når du gå ute på gata, sitter på kafe eller for en gang skyld har klart å komme deg til treningssenteret? Klarer du å glede deg over å ha kommet deg ut av huset, eller sammenligner du deg med de menneskene du møter på din vei?

Jeg skal innrømme det først som sist, jeg har en lei tendens til å sammenligne meg med andre mennesker. Ikke bare når det kommer til prestasjoner. (For det er vel kanskje noe vi alle gjør en gang i blant?) Men også når det kommer til utseende. Vel, spesielt når det kommer til utseendet. Det spiller ingen rolle om det er ei 15 år gammel jente, familiemedlemmer, den nesten pensjonerte kassadama i nærbutikken eller jevngamle. Dette skjer automatisk i hodet mitt, og det er forferdelig slitsomt. Opplever du det samme? Og hvordan føler du deg?

Det er ingen tvil om at dette krever mye energi, både bevisst og ubevisst. Det er allikevel noe positivt i det hele, og det er at jeg det siste året har blitt mer oppmerksom på at det er slik hjernen min jobber. Selv om det er vanskelig, så vil jeg nå kunne komme meg gjennom dagen uten å la dette påvirke meg i så stor grad at jeg omtrent blir sengeliggende, det kunne jeg ikke for to år siden. Dermed er jeg et lite steg videre i riktig retning, for jeg ønsker jo ikke å ha det sånn.

Veien til bedring er for meg små steg, bevissthet og håp.

Stormenliten

Hvorfor navnet “Stormenliten”?

Jeg har i lang tid hatt et ønske om å begynne og skrive. Hvorfor? I første omgang for å få sortert tanker og følelser. Det å skrive en dagbok eller brev har vært tanken lenge, men jeg har aldri kommet i gang… Før nå: I dag  bestemte jeg meg for å opprette denne bloggen. Det var et vanskelig, men også et befriende valg. Frykten for å utlevere meg selv har nok vært den største hindringen for at jeg ikke har tatt dette steget tidligere. Samtidig tenker jeg “alt til sin tid”.

Navnet “Stormenliten” reflekterer mine tanker og følelser, fysisk og psykisk. Det er stor avstand mellom min fysiske størrelse, og hvordan jeg føler meg som person. Dersom du nå får en følelse av at dette handler om vekt, utseende, fysisk og psykisk helse, samt livskvalitet kan jeg meddele at du har helt rett!

Denne bloggen kommer i begynnelsen til å handle om mange forskjellige ting, fra trening og kosthold til håndarbeid. Kall det gjerne en “alt mulig blogg”. Dette er i hovedsak fordi jeg ikke ønsker å stake ut en spesiell kurs for tidlig. Jeg har mange interesser, synspunkter og temaer jeg brenner for. Et ønske om å hjelpe andre  har vært en stor del av meg siden jeg var liten pike, og jeg håper at jeg gjennom denne bloggen kan realisere dette ønsket i større grad enn det jeg klarer fysisk i min hverdag.

Legg gjerne igjen en kommentar dersom du ønsker det 🙂

Stormenliten